Allergi er en sykdom vi ser mer og mer til hos hunder. Kanskje ser vi det mer på grunn av mer sofistikerte undersøkelsesmetoder og mer spesifikke tester, men også sannsynligvis på grunn av at det er mer og mer vanlig med kommersiell fôring – altså fôring med tørrfôr som eneste næringskilde. Forsøk har vist at forekomsten av allergi i belastede raser kan reduseres med opp til 50% ved at tispa fôres med en spesielt sammensatt, hjemmelaget diett i diegivingsperioden. Vi kan anta at forurensing/annet inneklima enn for 20-25 år siden også kan ha en innvirkning (jfr økning i allergiske lidelser hos mennesker).

Allergi kan deles inn i to hoveddeler. Vi snakker om fôr-intoleranse og atopi/allergisk hudlidelse (på mennesker kalles det ofte atopisk eksem). De to formene involverer ulike deler av immunsystemet. Hunder som har fôrintoleranse reagerer på proteinkildene i fôret. De kan reagere på en eller flere proteinkilder og utvikler ofte intoleranse mot flere proteiner i løpet av sitt liv. Hunder som er atopikere er allergiske mot miljø-agens, slik som pollen, husstøvmidd, lagermidd og loppespytt. Hunder kan også være allergiske mot katt.

Symptomer på allergi hos hund

Det som er felles for både fôrintoleranse og atopi er at hovedsymptomet på sykdommene er KLØE. En atopisk/allergisk hund har en annen hudstruktur enn en frisk hund. Huden har lettere for å få symptomer som rødme, papler (små, røde hevelser) og pustler (“kviser”). Symptomene utvikles ved frigjøring av stoffet Histamin fra betennelsesceller som heter Mastceller. Hunder får sjeldnere luftveissymptomer på allergi, slik mange mennesker gjør. I enkelte tilfeller kan en likevel se at allergiske hunder har rennende øyne, som regel samtidig med andre symptomer, men dette kan også være det eneste symptomet.

Allergiske hunder klør seg veldig ofte på labbene. De biter og slikker rundt neglene og mellom tær og poter. Ofte kan en se at pelsen er rødlig misfarget på grunn av konstant fuktighet i området. I tillegg sees symptomer ofte i ørene, rundt lepper og øyne og i området rundt anus og kjønnsorganer , samt i lysken. Som følge av konstant slikking og kløing, kan hunden få sekundære problemer med sår, skorper og ofte hissige bakterieinfeksjoner. I ørene kan symptomene ofte starte med hissig rødme og vabler i huden på innsiden av ørelappen, men ofte utvikler det seg til ørebetennelse med mye brunt sekret i selve øregangen og kraftig rødme og hevelse. Tilstanden kan være svært smertefull. Ved mikroskopering av prøver fra øret, finner vi veldig ofte gjærsopp (Malassezia-arter) som trives der det er fuktig og høy pH. Stadig tilbakevendende problemer med ørebetennelse hos en ung hund vil som oftest få oss til å mistenke allergi. Allergisk konjunktivitt – eller øyekatarr arter seg som oftest ved at det renner klar væske fra øynene og innsiden av øyelokkene virker noe røde. Ved nærmere ettersyn finnes vabler (follikler) på innsiden av øyelokkene og på baksiden av blinkhinnen. Dette kan være tildels smertefullt og irriterende og kan forårsake at hunden myser og klør seg med labbene mot øynene.

Har din hund symptomer på allergi eller har du noen spørsmål rundt allergi? Ta kontakt med E-Vet.

Forekomst

Vi finner allergiske hunder av alle raser og også blandingshunder kan være allergiske. Vi vet at det kan være arvelig og at det er hyppigere forekommende hos enkelte raser. Hos for eksempel west highland white terrier, bullterrier og schæfer sees allergi hyppig, mens hos andre raser som border collie og vorsteher sees det sjeldnere.

Diagnose

Utredningen av en allergisk pasient kan være litt ulik ettersom hva slags symptomer hunden først presenteres med. Utredningen kan også være tidkrevende og kostbar. Når en hund presenteres med et øreproblem for første gang, blir den ofte utredet for dette og behandlet for det uten en full allergiutredning i første omgang, fordi ørebetennelse også kan ha andre årsaker, men som tidligere nevnt – tilbakevendende problemer i ørene hos en ung hund, vil som oftest lede oss til en allergiutredning. Det samme gjelder hunder som presenteres med rennende øyne. Dette kan ha andre mulige årsaker som må utelukkes, men hvis problemet stadig vender tilbake uten at annen grunn er funnet, bør hunden utredes for allergi. Alle kløepasienter er potensielt allergipasienter. De to andre hovedgruppene av sykdommer som forårsaker kløe er parasitter (slik som lus, pelsmidd og reveskabb) og bakteriell hudinfeksjon. Disse to årsakene til kløen må alltid utelukkes og behandles før en konkluderer med at kløen forårsakes av allergi.

Når parasitter er utelukket – eventuelt med parasittbehandling hvis dette er indikert og en eventuell bakteriell hudbetennelse er behandlet med antibiotika, kommer vi til punktet hvor vi vil finne ut om hunden er allergisk – allergiutredning.

Allergiutredningen består av to deler ettersom allergi deles inn i det som har med fôr (intoleranse) å gjøre og det som har med miljøagens (atopi) å gjøre. Når vi vil finne ut om en hund er allergisk/intolerant mot fôret, setter vi den på en såkalt elimineringsdiett. Fôrintoleranse kan ikke diagnostiseres ved hjelp av blodprøver. For å finne ut om en hund er atopiker, tas blodprøver.

Elimineringsdiett består i en diett der proteinene i fôret er hydrolysert. Det vil si at de har gått gjennom en prosess der de lange aminosyrekjedene er klippet i mindre biter slik at mastcellene i immunsystemet ikke kan gjenkjenne dem å begynne å produsere histamin. Histamin er det stoffet som forårsaker symptomet kløe og ettersom histaminfrigjøringen stopper ved tilførsel av slike hydrolyserte proteiner, vil en i løpet av en 10-12-ukers periode se at symptomene klinger av og hunden blir kløefri. Hvis så er tilfelle, sier vi at hunden er fôrintolerant og neste skritt på veien er å forsøke å finne ut HVA den reagerer mot. Dette kan en gjøre ved å tilføre proteinkilder og se om dette utløser symptomer. Hvis hunden begynner å klø når den får for eksempel oksekjøtt, så vet vi at oksekjøtt forårsaker histaminfrigjøring og hunden har altså en intoleranse mot dette. Ved å tilføre en og en proteinkilde, kan en over noe tid, finne ut hva hunden tåler og hva den ikke tåler. Det er kjempeviktig at en hund som står på Elimineringsdiett ikke får NOE annet å spise. Det kan høres banalt ut, men er veldig vanskelig for enkelte eiere å gjennomføre. Når vi sier IKKE NOE ANNET, mener vi virkelig det – ikke en brødskive med leverpostei til frokost, ikke en bitteliten rest fra middagen eller en pølsegodbit. I elimineringsperioden kan hunden bare får hydrolyserte proteiner og da må dette fôret også brukes som eventuelle mellommåltider og godbiter. Tyggebein og griseører må også legges på hylla for en periode. Det finnes hydrolysert fôr av ulike merker og det finnes også godbiter for allergikere, så for kresne hunder lar det seg som regel ordne å finne noe de liker.

Ettersom både fôrintoleranse og atopi forårsaker kløe og vi ikke alltid kan si utifra symptomene om det er det ene eller andre som er mest sannsynlig, gjøres en allergi-utredning ved både eliminasjonsdiett og blodprøver. Når vi tar blodprøver, undersøkes det for kroppens reaksjoner mot ullike allergener i gruppene løvtrepollen, gresspollen, husstøvmidd, lagermidd og loppespytt. Hvis hunden har symptomer kun om våren og sommeren og er helt symptomfri hele vinteren, testes den som oftest bare for pollen, mens hvis den har symptomer mer eller mindre hele året, testes den for alle typer allergener både såkalte innendørs-allergener og utendørs-allergener.

Behandling av allergi

Behandlingen av allergi består i å hindre at hunden eksponeres for allergener samt å lindre symptomene som i hovedsak er kløe – og følgesymptomer til kløen.

Ved fôrintoleranse går en inn for å fôre med proteinklider som hunden ikke reagerer på. Dette kan være tidkrevende og vanskelig å finne ut av, men er den eneste måten å holde hunden mest mulig symptomfri på.

Ved atopi må en så langt det er mulig hindre at hunden eksponeres for de allergenene en har funnet at den reagerer på – hvis hunden er pollenallergiker, bør den oppholde seg mer innendørs i sesongen for de pollentypene den er allergisk mot og en forsøker å lufte hunden på tider av døgnet hvor pollenkonsentrasjonen i luften er lavere. Husstøvmidd eksponeres hunden for i sengetøy, møbler og tepper. Der hunden oppholder seg mest, bør en bruke puter/matter som er glatte på overflaten og lette å holde rene. Hunden bør ikke ligge i sengene og møblene. Lagermidd eksponeres hunden hovedsaklig mot via tørrfôret. Lagermidd finnes i små menger selv i uåpnede tørrfôrsekker, men antallet øker fort ved lagring i åpen sekk/beholder. Hvis en oppbevarer fôret i sekken, er det viktig at denne lukkes mellom hver fôring. Hvis en oppbevarer tørrfôret i en bøtte/tønne, må denne rengjøres godt mellom hver gang en tar nytt fôr oppi. Lagermidden kan også finnes i gamle møbler, høy, halm og sagflis som ofte er i husdyrrom. Hvis en har et oppholdsrom til hunden i uthus, stall eller lignende, kan kilden til allergenene finnes her.

I tillegg til å fjerne mest mulig av allergenene fra hundens omgivelser, går allergibehandlingen ut på å lindre symptomer og dempe kroppens immunreaksjon. Dette gjøres ved forskjellige metoder og vi bruker som oftest en kombinasjon av immunvaksine, immundempende midler som cyclosporin eller kortison, kløedempende behandling med shampo, antihistaminer eller kortison og antibiotika eller soppmidler ved behov.

Vaksinering er noe vi anbefaler til alle hunder hvor diagnosen atopi er stilt og en vet hva de er allergisk mot. Vaksinen produseres til den enkelte hund utifra hvilke allergener som er funnet. Vaksineringen skal “venne kroppen til allergenene” og går ut på å gi bittesmå doser av allergener ofte i starten – etterhvert økes dosen, men aldri til mer enn 1ml og gis da en gang i mnd. Ca 20% av hundene som blir vaksinert blir helt symptomfrie, ca 20% svarer ikke på behandlingen. De resterende 60% har varierende respons på vaksineringen, men alt i alt blir de fleste mye mindre plaget med allergien og vil trenge mindre støttebehandling enn hvis de ikke ble vaksinert. Vaksineringen pågår som regel i resten av hundens liv.

Som en oppsummering kan jeg si at allergi er et stort problem hos hunder generelt og i enkelte raser spesielt. Allergi kan gi kraftige symptomer og kan være en invalidiserende sykdom som det er svært viktig at det tas hensyn til i avlsarbeidet. Utredning av allergi kan være tidkrevende og kostbar. Allergi kan ikke helbredes, men symptomene kan lindres – behandlingen er ikke helt standard og må tilpasses den enkelte pasient og noen få ganger har ikke behandlingen ønsket effekt og hunden må avlives av dyrevernmessige hensyn.

Har din hund symptomer på allergi eller ønsker du å bestille time? Ta kontakt.

Klør hunden din? Veldig mange av de pasientene som presenteres for oss i klinikken har et hudproblem. Dette kan dreie seg om alt fra en bitteliten vorte til et verkende, illeluktende eksem som strekker seg over det meste av hundens kropp.

Huden er kroppens største organ. Huden er også et organ som utsettes for stor belastning. Huden skal beskytte resten av kroppen mot ytre påvirkninger samtidig som den påvirkes av det som skjer inne i kroppen.

Nettopp fordi huden er et så omfattende organ med så mange ulike funksjoner, kan det ofte ta tid å finne ut av et hudproblem. Huden reagerer med lignende symptomer på mange forskjellige slags påvirkninger.

I denne omgang tenkte jeg å skrive noen ord om KLØE som er et viktig symptom fra huden som vi ser nesten daglig i veterinærpraksis.

Undersøkelse av hunden

Når hunden klør må vi starte med å undersøke om dette er det eneste symptomet hunden plages med, eller om det er andre forandringer samtidig som kan ha noe med saken å gjøre. Som sagt vil huden reagere nokså likt på mange forskjellige påvirkninger, så en utredning for å finne ut hvorfor hunden klør, kan av og til ta litt tid og kanskje må hunden komme til veterinæren flere ganger for nye undersøkelser og behandlinger før vi kan stille en diagnose.

Årsakene til kløe kan grovt deles inn i følgende tre kategorier:

1. Parasitter
2. Infeksjoner
3. Allergi

Ønsker du å bestille time? Ta kontakt så hjelper vi hunden din.

Parasitter

De viktigste hudparasittene hos hund er lus, skabbmidd, pelsmidd, hårsekkmidd og lopper.

Lus

Lus hos hund er nokså vanlig. Den vanligste lusa er blodlus, men hunden kan også få såkalt pelslus. Blodlusa ernærer seg som navnet sier på blod og har et smalt hode som den kan borre ned i huden og suge blod med. Pelslusa lever av hudpartikler; flass og hår-rester som finnes på hudens overflate. Lusene legger egg som fester seg til hårene. Både lusene og eggene er synlige for det blotte øye.

Lus smitter fra hund til hund. Det kan gå lang tid fra hunden har fått lus på seg til den begynner å klø. Derfor kan den også smitte andre hunder uten at eier har visst om at den hadde lus. I dag er lusebehandling enkelt med antiparasittmidler som gis som en dråpe på nakken til hunden en eller to ganger.

Skabbmidd

Hos oss kan den såkalte reveskabben av og til sees hos hund. Hundene smittes fra reven primært. Smitte fra hund til hund forekommer, men skabben er ikke lenger så smittsom når den har forlatt hovedverten som er reven. Hunder med skabbmidd har en intens kløe og eier har ofte observert rev rundt gården, kanskje til og med sett den ligge i hundehuset. Den skabbete reven er svekket og derfor kommer den nærmere husene og søker tilhold der det er lettvint for den. Skabbmidden kan også leve på en død rev i noen dager, slik at hunder kan bli smittet ved at de ruller seg eller ”graver” på en død skabbrev.

Skabbmidden graver ganger i huden og ødelegger huden slik at det siver væske ut og det dannes skorper (skabb) på overflaten. Det typiske er å finne skorpete belegg rundt ørene og øynene, men det kan også finnes andre steder på kroppen. Hvis vi mistenker skabbmidd, så tar vi flere skrapeprøver fra huden for å finne midd. Det er ikke alltid vi finner midden, men hvis mistanken er sterk nok, så behandler vi ofte likevel. I dag finnes det enkel behandling med påflekkingsvæske som også virker mot skabbmidd.

Pelsmidd

Pelsmidden kan gå på flere arter, også hund og mennesker. Smitten kommer ofte fra kaniner eller gnagere. Pelsmidden lever på hudoverflaten hvor den ernærer seg på avfallstoffer fra hud og hår. Midden er svært liten, men så vidt synlig med det blotte øye, særlig om den kommer på en mørk flate. Pelsmidd gir ofte ikke så intense symptomer som lus og skabb. Hovedsymptomet er ofte kraftig flassing, men kløe er vanlig. Av og til oppdages midden først fordi noen av menneskene i familien klør. Pelsmidd kan behandles med påflekkingsvæske på samme måte som lus og skabb.

Hårsekkmidd

Hårsekkmidd (demodikose) er nokså vanlig hos hund. Midden er avlang og lever nede i hårsekkene til hunden. Ettersom den ernærer seg på håret nede i hårsekkene, er det viktigste symptomet at hunden mister pels. Noen hunder kan også klø av hårsekkmidd. Det finnes to former for hårsekkmidd: lokalisert og generalisert. Ved lokalisert form, mister hunden pels på små flekker, gjerne på hodet. Ved generalisert form er det immunsystemet til hunden som er svekket og hårsekkmidden får fotfeste over hele kroppen. Midden smitter fra mor til valper i valpekassen. Hunder med generalisert demodikose skal ikke brukes i avl. Behandlingen er omfattende og ofte ikke 100% vellykket.

Lopper

Det finnes mange slags lopper; de fleste av dem har en hovedvert som de er avhengige av for å formere seg, men kan bite også andre arter. Hos oss er det svært sjelden med hunde- og kattelopper. Hvis vi finner dette, har de ofte blitt med fra utlandet. Hunder får imidlertid ofte fuglelopper eller gnagerlopper. Disse er i reder og jordganger og hunden kan få dem på seg når de er ute. Loppene blir ofte med inn i huset og kan bite mennesker også om de havner f.eks i sengetøyet. Loppebittene forårsaker kløe på samme måte som f.eks et myggestikk. Mange mennesker og hunder reagerer kraftig på bittene og klør intenst. Det er oftest ikke nødvendig å behandle hunden.

Infeksjoner kan skape kløe

Bakterieinfeksjoner og av og til soppinfeksjoner i huden kan gi kløe. Vanligvis vil det samtidig være andre tydelige symptomer som utslett; vått eller tørt eksem, skorpedannelse, flass og håravfall. Disse symptomene er de samme som ved for eksempel skabbmidd hvor hunden har klødd seg mye og fått sår og infeksjon i huden. Det er ikke alltid så lett å skille disse sykdommene og finne den primære årsaken til at hunden klør.

Infeksjoner i huden kan oppstå sekundært etter andre hudlidelser som parasitter og allergi. Infeksjoner følger også gjerne i forbindelse med sår – da er problemet som oftest mer lokalt og kalles for eksempel våteksem eller ”hot-spot”.

Bakterieinfeksjon i huden behandles med antibiotika. Ofte må det langvarige kurer til.

Allergi – vanlig årsak til at hunden klør

En svært vanlig årsak til at hunder klør, er at de er allergiske. Hunder reagerer mot både utendørsallergener som f.eks  gress- og løvtrær og innendørsallergener som f.eks lagermidd og husstøvmidd med kløe. Kløen oppstår som oftest rundt et års alder og diagnosen blir ofte stilt etter gjentatte episoder med ørebetennelser og små ”hot-spots”. Hunden klør intenst, særlig i hodet og på bena, men hele kroppen kan være rammet.

Før veterinæren stiller diagnosen allergi, vil hunden bli behandlet mot parasitter for å utelukke dette som årsak til kløen. Hunden må ofte både ha antibiotika mot hudinfeksjon som den får som følge av kløen og kløedempende medisiner for å hindre at den skader huden sin ytteligere. Om diagnosen allergi stilles, vil det være aktuelt å fremstille en vaksine. Denne produseres spesielt til hver enkelt hund på bakgrunn av hva den er allergisk mot. Mange hunder som får vaksine, blir bedre av allergien. Noen må likevel ha behandling mot kløen og det anbefales at hunden går på et såkalt hypoallergent fôr og utsettes for minst mulig allergener i hverdagen sin.

Å ha en hund med allergi kan være svært kostbart og behandling er dessverre ikke alltid vellykket. Vi avliver dessverre flere unge, håpefulle hunder på grunn av denne sykdommen. En allergisk hund bør ikke brukes i avl.

Kontakt E-vet Smådyrklinikk

Har du noen spørsmål om kløe eller ønsker du å bestille en undersøkelse? Ta kontakt, våre veterinærer ha bred kompetanse på dette området.

 

Bitt fra hoggorm er enhver hundeeiers store skrekk – og det med god grunn. Hoggormen er vår eneste giftige orm. Den dreper byttet sitt med gift og giften inneholder også fordøyelsesenzymer som gjør at ormen klarer å fordøye byttet.

Hoggormen er ikke aggressiv

Hoggormen er som alle andre levende vesener; den vil helst bruke minst mulig energi på annet enn det livsnødvendige. Hoggormen er derfor ikke aggressiv og vil forsøke å trekke seg unna. Svært ofte har den nok vært i vår vei uten at vi visste om det. Noen ganger er likevel ormen truet – f.eks når en hund eller katt leker med den, eller om vi tråkker på eller like ved den og den ikke har mulighet til å komme unna raskt nok.

Hoggormbitt

Om ormen biter, er det ikke sikkert at den sprøyter inn gift. Ca halvparten av bittene (40-50%) er såkalte ”tørre” bitt. Hoggormens gift forårsaker en kaskade av reaksjoner i kroppen. På bittstedet ”prepareres” årene slik at giften lettere tas opp i resten av kroppen. Blodårene i resten av kroppen blir mer gjennomtrengelige for stoffer slik at en får en lekkasje av bl.a. giften ut til vevene.

Symptomer og behandling

Hunder blir som regel bitt i snuten eller frambena. Hunder som blir bitt skal alltid til veterinær så raskt som mulig. Også om en mistenker at hunden har blitt bitt, men ikke har sett at det skjedde, skal en komme til veterinær. Et symptom på bitt er at hunden hovner opp kraftig på bittstedet. Etter hvert kan den også bli svært slapp. Hevelsen kommer som regel innen kort tid, men noen ganger kan sjokk-effekten eller slappheten være det første man oppdager, særlig hvis hevelsen er på et område der den ikke er så lett å oppdage.

Hunden bør bæres i den grad det er mulig, særlig om den er bitt i bena. 

Bitt i snuten gir ikke like rask kroppslig reaksjon som bitt i bena. Ved hoggormbitt skal veterinær kontaktes umiddelbart. I noen få tilfeller er det tilrådelig å gi kortison som førstehjelp. Denne behandlingen har vært omdiskutert de siste årene fordi den sies å gi hundeeiere en falsk trygghet. Veterinær skal uansett kontaktes. Hvis det er mer enn 2 timer til hunden kan få veterinærhjelp, kan det være aktuelt å gi prednisolon. Vi mener at Prednisolon kan forsinke sjokk-effekten som giften forårsaker og dermed forsinke de kroppslige reaksjonene på bittet.

Har du noen spørsmål om hoggormbitt? Eller ønsker du å bestille time hos en veterinær? Ta kontakt med oss.

Når en katt har ID-merke kan vi enkelt finne informasjon om både dyret og eieren. Vi anbefaler ID-merking av alle katter da dette er et viktig tiltak i situasjoner hvor dyret har rømt hjemmefra eller hvor dyr blir stjålet. Det skjer også at vi får inn katter som er blitt utsatt for en ulykke og det kan vi enkelt komme i kontakt med eieren.